Tekst: Mark. 14,25-15,37
Det er laget mange spillefilmer og oppsetninger om Jesu liv. En av dem er musikalen Jesus Christ Superstar, og den mest kjente sangen har et refreng som går sånn: Jesus Christ Superstar, Do you believe you’re what they say you are? – Jesus Kristus, superstjerna, tror du at du virkelig er den de sier at du er? Musikalen spør hele tiden kritisk: Er du en superstjerne, en konge, eller er du bare en vanlig mann? Selve musikalen ender med at Jesus henges på korset og dør. Så blir scenen mørk.
Sånn var det nok også for Jesu etterfølgere, den lange fredagen for 2000 år siden. Kanskje stilte de seg det samme spørsmålet: Var han bare en mann? For vennen, læreren, mesteren, han de trodde skulle redde dem, han som de hadde sett gjøre store under og tegn, han de trodde var sendt av Gud – han er nå død. Hengt opp på et kors etter å ha blitt mishandlet, hånt og spyttet på. Nå er han død og lagt i en grav.
Disiplene hans er i sjokk og sorg – vantro over at den mannen de har fulgt i tre år nå er borte. Maria, Jesu mor, kjenner det som om et sverd har blitt drevet gjennom hjertet hennes – denne sønnen, denne mannen som hun elsker så høyt, er død.
Dette er dagen hvor påskedramaet når sitt klimaks. Hvor han de trodde var den lovede Messias, den frelsende kongen, blir spikret opp på et grovt tilhugget trekors som en simpel forbryter. Hvor forventninger, håp og drømmer revner. Hvor alt virker svart. Dette er dagen hvor mørket råder.
Langfredagsdikt
Tornekronen om din panne
Dødsangsten i pusten din
Og den skarpe, salte smerten
hos hun som kalles moren din
Intet kan hun gjøre for deg
Hun kan bare følge med
Se deg pisket, bundet, spikret
opp på et oliventre
Og så henger du der oppe;
større smerter enn hun ser!
Ikke kun i kropp og panne:
Mest var det din sjel som led
Du roper: «Abba, pappa! Har du nå
forlatt meg helt?!»
Og hun gråter sårt der nede – mor ved sønnens slaktebenk
Gjennom smerte, død og mørke
ser du moren med din venn
Og du sier: hun er moren
mor, min venn, han er din sønn
Pusten din kan knapt nok høres
men én linje må du si
Med en siste, lille hvisken:
«Fullbrakt nå, til evig tid».
Du har knyttet jord og himmel
sammen med agapes bånd
Troen gir oss himmelhåpet
styrket av Din Sannhetsånd
(© Helene Benedikte Granum-Aanestad,
2016)