Refleksjon skjærtorsdag

Tekst: Matteus 26, 17-29

Påskeuka som vi nå er midt i, er en dramatisk høytid. Her er alt fra jublende folkemengder til romerske soldater med sverd og stokker. Her er alt fra sang og dans til gråt og klage. Og midt i dette finner vi skjærtorsdag, som på mange måter står stille, midt i påskestormens øye. For denne dagen handler så mye om det nære, det konkrete. Det handler om mat. Om et måltid som deles blant gode venner.

Vi møter Jesus og disiplene hans idet de skal spise påskemåltidet, selve høydepunktet i jødenes påskefeiring. Bordet er dekket, lysene er tent, forventningen ligger i luften. Denne kvelden er annerledes enn andre kvelder. Det er en kveld hvor nære og kjære samles for å sammen feire Israelsfolkets frigjøring fra Egypt mange hundre år tidligere. Det er en kveld hvor fellesskapet rundt bordet er det sentrale, hvor latteren og praten sitter løst, hvor man har tid til hverandre og de gode samtalene. En festkveld å se frem hvert år, en tradisjon!

Og så skjer det likevel noe helt uventet også denne dagen. For midt i det vante og familiære påskemåltidet innfører Jesus noe helt nytt. Han innfører et nytt måltid, midt i alt det kjente. Han tar noe av brødet på bordet, ber en takkebønn, bryter det, ser disiplene i øynene og sier: «Ta imot og spis! Dette er min kropp!» Han tar et beger med vin, ber en takkebønn og sender begeret rundt mens hans sier «Drikk alle av det! Det er mitt blod, paktens blod, som blir utøst for mange så syndene blir tilgitt!». Disiplene tar imot, kanskje litt nølende. Men de spiser brødet og drikker vinen. Forstår de hva som skjer?

Det vet vi ikke. Kanskje gjorde de det senere. Dette var den første nattverden, et måltid som kristne har feiret jevnlig i 2000 år siden den gang. Forstår vi hva som skjer? Det vet jeg ikke. Det er ikke helt lett å gripe dybden i påskens mysterium. Å forstå at brødet og vinen Jesus delte med disiplene sine var en forespeiling på at hans egen kropp skulle bli brutt slik at himmelens dører kunne åpnes for alle. Det er svære greier. Kanskje må vi bruke hele livet på å forstå det.

Men måltidet kan vi forstå. Dette å gjøre i stand til en fest, å invitere og åpne døren, sette seg ned med god mat og drikke og ha tid til å senke skuldrene. Ha tid til å både le og gråte sammen. Når vi deler et måltid, deler vi samtidig liv og fellesskap med hverandre. Og livet er akkurat det Jesus vil dele med disiplene sine – og med alle oss andre også. Da Jesus innførte dette nye måltidet, nattverden, forente han Gud og mennesker til et fellesskap rundt samme bord. Dette felleskapet rundt bordet og Jesus har ingen vegger eller dører, men er en stående invitasjon til alle mennesker på jorden. Til dette bordet kan vi komme med hele vårt liv; vår sårbarhet, vår glede, vår sorg, vår usikkerhet, vår takknemlighet. Jesu bord strekker seg ut i hele den vide verden, og han ønsker at vi alle skal ha fellesskap med ham. Her er du invitert. Her er du velkommen. Her hører du til. Jesus selv ønsker å ha fellesskap med deg. Tar du imot invitasjonen?

Dekk et bord
Det blir vår, og påskeliljer blomstrer;
men det er urolig på vår jord:
Mens vi går med frykt og med bekymring,
sier du: Nå dekker vi et bord.

Dekk et bord når morgensolen stiger.
Be folk inn når dagen er på hell.
Dekk et bord for alle som har sviktet,
og for den som skjemmes ved seg selv.

Dekk et bord i gaten og på torget,
der folk går og bærer sine liv.
Dekk et bord for den som sover ute.
Bryt et brød og del et stykke tid.

På hvert sted hvor mennesker blir plaget,
i hver natt der noen blir forrådt:
Dekk et bord! Tenn tusen lys som flammer
for hver sjel som søker noe godt.

For min kropp er brødet dere bryter,
og mitt blod er vinen som blir delt.
Ved hvert bord som dekkes, vil jeg være,
jeg blir brutt, og deres liv blir helt

Jeg sto opp da alle håp var ute.
Det skal skje igjen med denne jord
når mitt ord forvandler alt og alle.
Så kom hit, til gleden ved mitt bord!

(©Sindre Skeie, 2019)