Tekst: Lukas 19, 28-40
Palmesøndag er dagen som innleder vår påskefeiring. For meg er denne søndagen den doble dagen, dagen som inneholder stor glede og som samtidig peker frem mot langfredagens dramatikk. Sånn tror jeg det var for Jesus også denne søndagen. Bare han forstår dobbeltheten denne dagen bringer med seg. I dagens tekst står Jesus ved Oljeberget og kan se Jerusalem foran seg, det som er målet for reisen hans. Han har sendt to disipler i forveien for å hente en eselfole i den nærliggende landsbyen. Er det fordi han er sliten etter å ha vandret lenge at han vil ri inn i byen? Ønsker han å hvile seg? Nei. Det han gjør, er helt bevisst og svært symboltungt.
De tilreisende på
veien ser mannen som rir på eselfolen og disiplene som bretter ut
kappene sine foran ham. Det begynner å hviskes: “Er ikke dette mannen som
har gitt blinde synet tilbake og fått lamme til å gå? Er det ikke
Jesus fra Nasaret, han som mettet fem tusen? Jeg har hørt at han vekker
døde til live! Og han taler med en visdom ingen har sett maken til..” Ordene
fra Sakarja 9,9 dukker opp hos noen av dem:
Bryt ut i jubel, datter Sion!
Rop av glede, datter Jerusalem!
Se, din konge kommer til deg,rettferdig og rik på seier, fattig er han og rir
på et esel, på en eselfole.
Like for øynene på dem går dette i oppfyllelse – Messias, kongen som de har ventet på, som skal fri dem ut fra romerne og skape fred, rir forbi! De som er i Jesu følge og som har sett alt han har gjort, bryter ut i jubel: Det skjer nå! Jesus skal innta kongetronen i Jerusalem, skal oppfylle Guds plan! Han er Guds utvalgte! De jubler, synger, danser av glede, og folkemengden langs veien rives med: Jesus er kongen! Kanskje puster noen av disiplene også lettet ut: Nå kan da ikke Jesu ord om død og smerte gå i oppfyllelse?
I folkemengden finnes det også noen som ikke er særlig begeistret for det som foregår. Fariseerne har lenge irritert seg over denne snekkersønnen fra Nasaret. De ser folkemengden og Jesus på eselet, og hører jubelropene. De forstår hvem mengden tror at Jesus er – den nye kongen som skal frelse Israel fra romerne. De vet hva dette betyr – bråk og opptøyer. De jubler ikke, men ber Jesus om å få disiplene til å være stille. Jesus forsvarer disiplenes hyllingsrop: dersom de stilner, skal steinene selv rope Hosianna!
Våre liv er kontrastfylte, fylt av det dobbelte. Ingen dag er lik en annen, og vi vet ikke hva dagen i dag kan bringe. Det har også de siste ukene vist oss. Vår hverdag kan skifte mellom strålende lykke og dyp tragedie, mellom lyden av et spedbarns første gråt og et menneskes siste pust. Kontrastene finnes også i de situasjoner hvor en følelse tilsynelatende dominerer: Bak et strålende smil i en festlig anledning kan det skjule seg dyp ensomhet. Midt i den største sorg kan latteren boble fram. Slik er livet; uforutsigbart, umulig å planlegge.
På dagen vi kaller palmesøndag, fantes en mann utenfor Jerusalems porter som visste og vet om kontrastene livet kan by på, og som ikke nødvendigvis delte sine disiplers strålende glede. Ingen kunne forutse hva de neste dagene skulle romme, hverken disipler eller fariseere. Bare Jesus visste hva som ventet ham, og hvilken kontrast det var til mengden som jublet for ham. Han visste hva han red mot, og det var ikke den triumferende kongemottakelsen disiplene så for seg. Jesus valgte en annen vei, en ydmyk vei. Kjærlighetens vei, den kjærligheten som krever mye. Derfor er palmesøndag den doble dagen. Den rommer både den jublende, triumferende gleden til disiplene og Jesu egen sorg over det som ligger foran. La oss sammen med Jesus og disiplene hans gå inn i den stille uken med bevissthet om denne dobbeltheten, og at den også finnes i våre liv.
Eselet
Så rart å se en vennlig menneskehop!
Hva er det for et syn som tryllebandt dem?
De hilser meg med hosiannarop.
Og jeg som ellers er et skjellsord blant dem!
De slår meg ikke. Veien er med ett
så god å gå på. Sval er middagsskyggen.
Jeg bærer på en bør som gjør meg lett.
Hva er det for en fugl jeg har på ryggen?
(©André Bjerke)